Samtidig som Norge ble rammet av 22. juli-tragedien, rammet også jeg mennesker med noe som nok må sies å være en av tidenes minst heldige og dårligst timede uttalelser. At tragedien ikke var kjent for folk da mine egne fatale ord falt, gjør meg ikke uskyldig. Og at jeg gjennom mitt voksne liv har slitt med belastende humørsvingninger som jeg i perioder av livet mitt aktivt har forsøkt å balansere, er heller ingen unnskyldning for egen dumhet. Men jeg håper denne kommentaren, og et dessverre alt for forsinket forsøk på oppklaring, kan bidra til å sette saken i et slags perspektiv for folk. For dem jeg såret.

Av: Kristian Severin Skeie

I over halvannet år nå, har folk hengt meg ut som et monster i all offentlighet. På Twitter. På blogger. I diverse kommentarfelt på nettet. Jeg har fått høre at jeg er en hater som ”støtter barnemord”. At jeg er verdens verste menneske. At jeg burde havne i helvete og gå til grunne og at firmaet mitt burde gå konkurs. Et stort antall twitrere både sendte og retweetet kommentarer om at jeg skulle brenne: ”Brenn!”, sto det. De som derimot har tatt seg bryet med å sjekke timeline på Twitter og internett, har selv kunnet se at da jeg slengte ut mine egne upassende kommentarer, var det likevel ingen som visste at det faktisk hadde skjedd en massakre på Utøya. Informasjonen jeg fikk om bomben, fikk jeg gjennom Twitter. Mens jeg var opptatt med å jobbe nærmest døgnet rundt – også denne sommeren, og mens alle andre hadde sin sedvanlige fellesferie. I en tilstand av utmattethet, våken på tredje døgnet. Lei av Twitter. Sliten og ukonsentrert. Irritabel. Og trøtt av endeløse internett-diskusjoner uten mål og mening. Dette var settingen. Dette er sannheten. Jeg ante ikke noe om hva som faktisk foregikk, og jeg tok ikke de første, spede og spredte twittermeldingene særlig alvorlig. For hvem kunne tro at noe sånt kunne skje. Her hos oss. Utenkelig! Det ramlet meg ikke inn at det hadde skjedd noe så grusomt. ”Bombe i Oslo”. Jeg tenkte vel ikke stort, men reflekterte nok i retning av ”særlig – noen som overdriver igjen?”. Med alle de vitsene og alt det overfladiske tullet som stadig postes på nettsamfunnet Twitter, er det fort gjort å blande sammen og ta feil: Hva er tull, hva er alvor… Det er nok ikke første gang det har skjedd slik misforståelse. Og det er sikkert ikke siste gang, heller.

Twitter diskuterte uforståelige sms-meldinger sendt fra Utøya fortløpende. Og mens jeg fulgte twitterfeeden med svært liten grad av konsentrasjon eller engasjement, midt i en situasjon med ansvar for innlevering av et stort arbeidsprosjekt med tight deadline, kunne jeg lese ting som ”en eller annen har skutt noen på Utøya. Hva skjer?”. Mine tweets ble sendt samtidig med at drapsmannen utførte sine grufulle handlinger. Reelt sett intetanende! Flere timer senere ble sakens gru og alvor virkelig kjent for oss. Men da så det for lengst så svart ut for min del, at jeg ga opp et hvert forsøk på å kommentere, forklare, redegjøre. Jeg kapitulerte fullstendig, Sammenblandingen og misforståelsen som oppsto ble rett og slett total. Jeg var et hatobjekt på Twitter nå. Lynsjingen var i gang. Hatmeldingene inn til meg og de jeg er glad i lot heller ikke vente på seg. Noen slengte seg nok på for å få en slags hevn og revansj etter å ha blitt støtt av tidligere spydigheter fra min side. Sendt ut på Twitter tidligere år. Det kan jeg for så vidt skjønne. Men fra å mislike meg og til det å be om min undergang og død – det er jo et stykke vei? Ble overrasket over at så mange tok det sånn. I ukene og månedene etter, leste jeg i avisene om kjærlighet, forsoning og tilgivelse. Folk gikk i gatene og sang kjente, kjære fredsviser. Men for meg ble kontrasten ufattelig. Opplevde det som et uhyggelig vrengebilde. Stengte meg inne lenge. Satt og så i veggen.

Til dags dato har jeg forsøkt å begripe hva jeg tenkte på og hva jeg egentlig kommenterte på den gangen. Jeg skrev ”Utøya-festivalen”. Kanskje jeg blandet med musikkfestivalene som arrangeres hver sommer og så for meg et endeløst fylleslagsmål som jeg tenkte ”dit peppern gror”? Gjetter og tror. Vet ikke. Det eneste som er sikkert, er at jeg aldri har hatt noe imot verken politiske sammenkomster eller Arbeiderpartiets Ungdomsfylking. Jeg har stemt politisk to ganger i hele mitt liv; den ene gangen på Kystpartiet. Den andre gangen på KrF. Ingen politisk ekstremisme herfra. Nå er det forklart. Så får folk fortsette med å mene hva de vil om denne saken. For dette er sannheten! Så godt jeg makter å presentere den nå i ettertid. Jeg begikk en grov blemme i 2011. En dårlig fleip. Og en tirade av dumme og injurierende vitser, sendt mens jeg selv var nedkjørt av overtidsjobbing, og flere tunge påkjenninger i form av ulike forhold gjennom flere år.

Jeg er svært lei meg for den dårlige twitringen min. For plumpe, uheldige og famøse uttalelser. Men jeg har aldri, aldri i evighet støttet verken terrorisme eller barnemord. Det håper jeg folk kan fatte og skjønne etter hvert. Nå er jeg utslitt av hets, trusler og trakassering mot meg og de jeg har rundt meg og som jeg setter pris på. Jeg har vært svært langt nede og jeg har ikke hatt verken tro for, eller styrke nok, til å makte å gå ut og fortelle alt dette før nå. Til å be alle sammen om unnskyldning. Men jeg sier det her nå, og jeg sier det fra dypet av mitt hjerte: Unnskyld. Vær så snill å tilgi meg min dumhet! Dette gjelder også dere som har angrepet meg. For nå ønsker jeg bare ro. Slik at jeg og vi kan jobbe i fred. Arbeide med vårt design og vår fotografi – med alt det jeg virkelig elsker å holde på med i livet.

Folk har hatt god grunn til å stusse over dumheter som jeg har liret av meg på nettet tidligere. Dette skjønner jeg. Men når jeg har vært oppegående, har jeg ikke hatt for vane å henge på nettforum for å lage bråk. Da har jeg jobbet. Knallhardt. Og det forstår de som kjenner meg og som jobber og har arbeidet sammen med meg og oss i StudioSkeie.

Jeg ønsker å bli bedømt for den jobben jeg gjør for folk. For den jeg er nå. Ikke for det jeg i perioder har slitt og kjempet med i tilværelsen som privatperson. Jeg har sluttet med å krangle på internett, med å skylde på andre når jeg selv er langt nede. Jeg har lært en viktig lekse, selv om jeg lærte den sent.

Bedrifter og selskaper som benytter seg av StudioSkeie og våre tjenester, opplever et ordentlig og pliktoppfyllende reklame- og designstudio som leverer i tide og som perfeksjonerer tjenester og ytelser på alle våre kreative arbeidsområder. Som leverer design og effektive, skapende produksjoner på et svært høyt profesjonelt nivå. Vi er forutsigbare og pålitelige. Og vi leverer absolutt kvalitet. Det er vi svært stolte av. Dette hadde ikke fungert om jeg og vi ikke var oppegående, eller om jeg var et konstant vrak. Vi har bevist at vi kan levere. Vi er gode på det vi driver med. Og vi kommer til å bli enda bedre i tiden framover.

Jeg håper folk forstår og antar at det er sannsynlig at den Kristian Severin Skeie de møter når de kontakter StudioSkeie, er det profesjonelle, vennlige, positive og hjertelige mennesket som jeg har lyst til å være. For jeg kan faktisk legge bånd på meg. Og når jeg er på jobb, så er jeg på jobb. Den evnen til å skille og tenke profesjonelt har jeg!

Hjertelig takk til alle for forståelsen. Jeg setter umåtelig stor pris på at dere både kan og vil tilgi meg, selv om det har vært svært vanskelig for meg å tilgi meg selv!

Oppegård/Ski, 2013-02-11